All helsehjelp skal baseres på samtykke fra pasienten, pasienten har grunnleggende rett til å si ja
eller nei til hjelpen. Samtykkekompetanse handler om pasientens evne til å forstå hva han faktisk
sier ja eller nei til. Den ansvarlige for helsehjelpen, skal vurdere om pasienten har
samtykkekompetanse. Vårt nøye konstruerte regelverk som skal beskytte oss brukere av systemet.
Designet dekker ikke alle situasjoner like bra, og kanskje bør det taes kontinuerlig stikkprøver av
ansvarlige institusjoner som tilbyr helsehjelp?
Hva betyr samtykke til helsehjelp?
Utgangspunktet for all helsehjelp er at hjelpen er basert på
samtykke fra pasienten. I hverdagslig sammenheng innebærer
et samtykke å godta, reagere positivt og aksepterende på
en forespørsel. Når noen kommer bort til oss og starter en
samtale, og vi viser at vi er interessert i samtalen, samtykker vi
til å snakke med personen.
Hovedreglene om samtykke til helsehjelp er annerledes enn et slikt hverdagslig samtykke.
For å forstå hva samtykke og
samtykkekompetanse i helse- og omsorgstjenesten er, må vi ha som utgangspunkt at en
person har en grunnleggende rettighet til å kunne si ja eller nei til et tilbud om helsehjelp.
For å kunne si ja eller nei til helsehjelp må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin
helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dette kalles et informert samtykke, og forutsetter at
pasienten er samtykkekompetent.
Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller
annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig,
må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.
» Et eksempel hvor samtykke kompetansen kan utebli helt, er hvis man står ovenfor demens/paranoia
eller invalidiserende angst, som i værste fall gir forfølgelses vannvidd. I slike situasjoner kan pårørende
stå i store utfordringer med å finne riktig hjelp i systemet.»
Vurder samtykkekompetanse etter tilsyn med tvungen helsehjelp i sykehjem i 2011 og 2012 og
gjennom enkeltsaker, ser statens helsetilsyn at pasienters samtykkekompetanse ikke vurderes tidlig nok.
Først når pasienten motsetter seg helsehjelpen,skjer det. Media har det siste året også rettet
oppmerksomheten mot at pårørende opplever at de ikke får nok informasjon
og mulighet til å medvirke på vegne av sine nærmeste, når det er klart at vedkommende ikke har
samtykkekompetanse.
