En anonymisert historie
om en erfaringskonsulent i helsevesenet.
«Flere steder har erfaringskonsulenten blitt trukket inn for å utbedre tjenesten,
og for øke trygghet til en sårbar pasienttgruppe.
«Erfaringskonsulenter inviteres med i behandlingsrommet som en annerledes støtte,
i Trondheim er tiden svært moden for å snakke politikk om hvilke hjelpemidler vi har
som kan brukes.»
«Jeg fikk et tips av en venn om å søke denne jobben, og akkurat da stod jeg ved et veiskille.
Har jobbet hardt hele livet, der jeg fylte livet med arbeid, for å lage avstand
til alle utfordringene. Arbeidsrutiner og oppgaver tok oppmerksomheten, og skjulte mine
svakheter.
Den indre kampen gikk ut på å unngå alt som ulmet innvendig.
Gikk på en rekke smeller i livet, tillot aldri å tak i selve årsaken til det onde.
Holdt tingene på avstand, og nektet å gå mot det mørkeste mørket inni meg,
den døra skulle aldri åpnes.Men så kom bekmørket.. og det ble helt svart. Jeg hadde ikke føtter å stå på,
det var ingen som forstod hva som skjedde. De rundt meg så på meg som en
som aldri knakk, en som stod i det og bare jobbet på. De så ikke meg sent om
kvelden, nettene uten søvn, selvhatet og kritikeren.
«Så etter mange år, og med flere besøk hos psykologer, møtte jeg en behandler, eller var
det sånn at behandleren møtte meg?»
Jeg måtte helt ned i mørket og kave, og der, til slutt, fant jeg veien tilbake der lyset
kom, og troen på en videre reise. Jeg tok skikkelig tak, og plutselig så, åpenbarte livet seg.
Fra å stå fast i en overlevelses modus, klarte kroppen min og jeg å komme oss videre.
Min historie er kompleks, den inneholder rus, vold, jeg er også pårørende og søster
av en rusmisbruker. Samt datter av en alkoholiker og alt det fører med seg.
I mange år gikk jeg i samtaleterapi, brukte opp behandlingstilbudene på å «tømme» meg for
dagens utfordringer uten å forstå årsakene bak disse til utfordringene. Jeg var nok klar over
det, men lot de være for å overleve. Til slutt ble jeg kastet ut av systemet, fordi jeg sto fast
i et mønster, der jeg ikke ble bedre, mer for å overleve, også i behandlingsrommet.
En avvisning jeg følte som et svik, et svik jeg ikke forstod, dette var jo jobben deres.. men
det jeg ikke forstod var at de skjønte og så at jeg skjulte ting og ikke klarte å fortelle dem
alt.
Da fikk ikke behandlingen det omfanget som kunne hjelpe meg.
Slik ble veien til, sånn fungerer jeg i dag, endelig fri for skam og skyld, som er et veldig hardt
stempel. Nå er jeg klar for å leve.
I jobben møter jeg flere som meg, ofte med samme tankesett, samme utfordringer og noen har
samme historie. Jeg opplever ikke en direkte speiling av mine utfordringer, «at de strever i et tyngre
terreng.» Utfordringene deres er alvorligere og annerledes enn det jeg har strevd med. Men når
samtalen begynner, og praten er igang, kommer min forståelse igang. Jeg ønsker å gi dem håpet,
at det finnes en vei, selv om det er mørkt. Selv om deres diagnoser er alvorligere enn mine, er
det alltid noe gjenkjennelig, i dem som mennesker, med samme ønske om håp og et liv verdig for
dem, akkurat de fleste har det, uansett utfordringer.
Dette ønsker jeg å bidra til og derfor syns jeg denne jobben er riktig for meg. Det hender jeg tenker
det er viktig å respektere at de har større utfordringer enn meg og at det ikke trenger å være enkelt
for de å få det beskrevet som om det er «lett». Min respekt for dem og alt de står i håper jeg de
kjenner på, og at de opplever det som nyttig. Viktig for meg at de forstår at jeg har
stor respekt for deres reise, og historie. At jeg støtter og lytter, som et naturlig bidrag til deres
vei til å bli sterkere.
Jeg er et praktisk anlagt menneske, er omgjengelig, og har stort behov for å vise medmenneskelighet.
Før løste jeg mitt urolige indre med å «jobbe bort» problemene mine og undertrykje dem.
Det vil jeg ikke anbefale det videre, men det var en redning i en lengre periode, som nå er over.
Som erfaringskonsulent møtte jeg mange utfordringer i starten, mye trigget minner og historien min.
I dag ser jeg at nettopp det har styrket meg, og det har endret meg og synet på livet.
Jeg gikk på KBT fagskole, fordi jeg søkte trygghet i den rollen jeg står i, det utdanningsløpet utviklet
seg til mye mer. Jeg turte å engasjere meg i kulissene, deltok i styrearbeid og arbeidsutvalg.
På fagskolen utfordret de oss og lot oss lære mer enn pensum, det var for meg perfekt. Å stille med
en fagutdanning tilpasset erfaringskonsulentjobben, har styrket selvbildet i dette arbeidet.
I utgangspunktet var jeg klar for jobben da jeg fikk den, og i arbeidslivet har jeg alltid jobbet
for å styrke andre mennesker, hatt mye omsorg for de rundt meg, og brydd meglitt ekstra.
