I 2023 takket vi av en solid leder…
Hilde Carin Storhaug har styrt Leve Sør-Trøndelag siden 2016 med ei stødig hånd.
Effektive styremøter nesten hver måned, med god struktur og med orden i økonomien.
Styremedlemmer bragte inn sterke engasjement, som skapte rom for gode gruppe samarbeid.
Det første politiske møte var diskusjon om nullvisjon i en paneldebatt.
Det samme gjentok Leve året etter, da med tema utenforskap.«Et tema oss etterlatte imellom er opptatt av, er ensomhet i samfunnet, at folk kjenner på
en skam over å ha få eller ingen rundt seg.»I «Levefamilien» er det naturlig takhøyde for å diskutere alle
former for utenforskap.»
Hilde Carin ga oss tillit, og forklarer hvordan styret stadig turde å prøve nye konsept.
Etterhvert ble det ikke skummelt å snuse på større arrangsjement, vi stolte på hverandres
kompetanse og team levering. Det virkelig store skjedde i 2022, etter min mening,
det laget vi et seminar og artistkveld på Rockheim.Bidragsytere eller gjester som over flere år er blitt invitert, blant annet mobbeombudet,
og flere politikere, og senior forsker på selvmord. Forfatter av Rådebank gav et klokt seminar
om temaet. Under pandemien markerte Leve verdensdagen for forebygging av selvmord
med et mindre publikum og streamet selve innholdet på Facebook.Vi lagde noen spørsmål til HildeCarin:
«Hvor lenge er det siden du mistet din mann?
–hvordan var samfunnet da, i forhold til en selvmords tragedie?»
19. februar 2023 var det 20 år siden han døde.
Sett i forhold til at det også i 2003 var mellom 500 og 600 som tok sine
liv hvert år, var det lite fokus og oppmerksomhet rundt tematikken slik jeg
husker det.»
Omgivelsene var preget av at suicidalitet og selvmord var noe man ikke snakket så mye om.
Jeg kan ikke huske at jeg visste om andre etterlatte dengang – og min kunnskap om suicidalitet
var delvis basert på myter, – personer som tok sine liv var per def. psykisk syke, og selvmordsforsøk
eller “trusler” om å ta sitt liv, var et rop om hjelp. Det var ganske uvanlig at dødsannonser sa at selvmord
var dødsårsaken. Selv jeg, som valgte å være åpen om at han hadde tatt sitt liv, valgte
ordet “forlot oss i dag”.. i døds annonsen.
Når barna er sjokk og sorg, er det tøft å være foreldre, samtidig med egen sorg?
«Min egen sorg ble nok satt på hold. Alt handlet om å ta hverdagen tilbake,
opprettholde rutiner, skape forutsigbarhet, være tilgjengelig. Barna var 11 og 13 da faren
deres tok livet sitt. Jeg var i full jobb og studerte ved siden av. Det fantes ikke tilbud av noe
i regi av “det offentlige” verken for barna eller meg.
Vi ble i alle fall ikke tilbudt noe, utover samtale med en prest på dødsdagen.
Men jeg hadde en arbeidsgiver som la godt til rette for at jeg skulle klare aleneforeldre-rollen,
og så meg som etterlatt. Han var lege og var full av livserfaring. Men igjen – tilfeldigheter.
Verken barne- eller ungdomsskolen hadde planer for hvordan
de skulle håndtere at en elev hadde mistet en forelder i selvmord. Men de hadde planer
dersom noen døde i en ulykke eller døde av kreft.. Heldigvis hadde vi gode folk rundt oss;
familie, gode og nære venner, kolleger og skolekamerater. Jeg fikk et nært forhold til flere
av min manns beste venner og kolleger i tiden etterpå. De stod også for den faglige hjelp og støtte
jeg hadde behov for når jeg ikke helt visste min arme råd.»
Hvordan fant du veien inn i Leve…
«Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble kjent med LEVE. En nabo hadde lagt merke til en bitteliten
rubrikkannonse i Adresseavisen noen dager før bisettelsen – det var informasjon om et “kafe-møte”
for etterlatte ved selvmord. Jeg kjente ikke til LEVE, som ble stiftet på nasjonalt nivå i 1999. Ei heller
at det var et fylkeslag i Sør-Trøndelag,som jeg mener å huske ble etablert rundt 2001.
Beskriv åra som frivillig og vervet som fylkesleder?
«Jeg meldte meg nokså umiddelbart inn i organisasjonen, for å støtte arbeidet deres med ivaretakelse av etterlatte.
Det var nok et inderlig ønske om å kunne bidra til at nye etterlatte ikke skulle oppleve det samme tomrommet
etterpå som oss, som ble drivkraften i meg – som hos mange av de andre ildsjelene i LEVE-, men det skulle gå
nærmere ti år før jeg hadde kapasitet til å forplikte meg til å bidra. Jeg husker jeg responderte på en
årsmøteinvitasjon fra fylkesleder i 2013 (som forøvrig også var en kollega av min avdøde mann og altså ansatt på RVTS),
og ble valgt inn som 2. vara som resultat av et benkeforslag. Så gikk det litt slag i slag – som det gjerne gjør,
med likepersonskurs og samtaler med nye etterlatte, samt verv som nestleder før jeg overtok som fylkesleder
i 2016/17 tror jeg det var. Jeg utviklet etterhvert et sterkere engasjement for selvmordsforebygging og ble
også frivillig i Kirkens SOS sin krisetjeneste i noen år fra 2014.»
LES: Leve mobiliserer samfunnet til et kunnskapsløft
