Livet kommer ikke med bruksanvisning eller fasitsvar på noe
som helst. Vi går på trynet så det synger, både en og flere ganger
i livet.
– Og så går vi videre, riktignok litt mørbanket i både kropp og stolthet.Men, hvordan har vi evnen til å gå videre?
Jeg kan med hånden på hjertet, innrømme at jeg til tider synes veldig synd på meg selv.
Jeg gikk rundt i mørket så lenge, at jeg begynte å lure på om lysbryteren var i ustand.
Det var den ikke.
Jeg kom meg på beina igjen, og jeg gikk videre.
Hva med dem som ikke har evnen til å gå videre?
Ikke fordi de ikke vil eller kan, men kanskje fordi utfordringene deres i hverdagen,
ikke legger opp til at livet kan endre seg.
Tenk å leve sånn da, som om du er med i en film, og så plutselig setter den seg på pause.
Ingen klarer å få den til å rulle igjen.
Jeg ser for meg at livets naturlige utvikling, er som en bok.
Vi begynner på et nytt kapittel, jobber oss i gjennom det, og avslutter det.
Så har du sånne som meg, der fortiden min var som kliss i boken min.
Flere sider og kapitler var limt sammen, og hindret meg i å komme videre.
Helt til sidene ble løst opp, og jeg kom meg der jeg skulle i livet.
«Er det meningen at alle skal følge den samme oppstakede løypen i livet?
Nei, for vi må ta hensyn til de ulike menneskers forutsetninger, for å klare seg i livet,
og å komme seg videre/ gå videre.
Enkelte suser gjennom livet uten en eneste bekymring. Det må jo være fantastisk.
Men, er de lykkelige ? Mangler de noe, som andre dødelige har?»
Og så har du den gruppen jeg føler jeg hører til i.
Vi som tenker litt for mye, bekymrer oss for mye, og som lugger oss gjennom livet.
Jeg har sluttet å lugge for lenge siden, men veien min i livet, har vært kronglete, humpete,
og til tider umulig å gå på.
Poenget er at vi kommer oss videre. Det tar kanskje litt lenger tid, men vi kommer i mål til slutt.
For, det handler ikke om mangel på vilje. Det ligger gjerne i mangel på selvtillit, eller mangel på
å se løsninger i stedet for problemer.
Håper dette var greit😊
Haldor
