En fortelling fra min bok, der jeg
skriver om mors uvanlige innsats
under 2 verdenskrig, og prosessen
med å få sammen løsrevne historier
til en bok.

Mor, Else født Mendels, historie, er spennende, og både typisk og atypisk for norske,
jødiske kvinners liv. Forfedrene kom fra Baltikum. Mor ble født i Newry i Irland i 1909 og
familien flyttet til Norge og Trondheim i 1911. Under annen verdenskrig reddet Else seg
selv og flere andre fra utryddelsen. Men hun klarte ikke å redde sine to yngste søsken.
De ble deportert med Donau 26. november 1942 og omkom i Auschwitz rett etter ankomst.
Resten av familien flyktet til Sverige i desember 1942. Elses reiste videre til Skottland i april 1943.

Da Norge ble invadert og okkupert 9. april 1940 ble landet et nazistisk diktatur.
Hele befolkningen opplevde sensur, brutalitet, fangenskap, arrestasjoner og henrettelser.
Jøder var i tillegg underlagt nazistenes spesialbestemmelser, antisemittisme og terror.
Ca. halvparten av Norges jøder ble deportert og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Men det er også historier om heltemot, motstand og solidaritet.

Det er skrevet mye om menns krig og innsats under annen verdenskrig, men ikke om
kvinner, spesielt ikke jødiske kvinner og deres innsats. Else var ikke et passivt offer,
men deltok i motstandsarbeid og reddet menneskeliv. Mange kvinner gjorde en
heltemodig innsats og var like villige til å ofre livet som menn.

«Det britiske statsborgerskapet reddet livet mitt», fortalte mor om 26. november
1942 da det norske Statspolitiet og hirden kom til hjemmet deres for å arrestere
kvinnene i familien. «Men de tok de to yngste». De var norske statsborgere.
I tillegg til det britiske statsborgerskapet bidro også mors mot og handlekraft til
at hun reddet seg selv, den ene søsteren, moren, faren og en medpasient av ham,
samt bidro til at hennes arbeidsgiver kom seg unna arrestasjon og deportasjon.

Jødenes krigshistorie har heller ikke vært fortalt før de siste årene. Etter krigen
snakket ikke de overlevende om jødeforfølgelsene og holocaust. Det var for smertefullt.
De vonde tankene, minnene og traumene ble taklet med taushet. Jødene snakket heller
ikke om den økonomiske tilintetgjørelsen eller ydmykelsen og urettferdighetene de
opplevde fra etterkrigsmyndighetene i jakten på sine konfiskerte eiendeler, og for
å få krigserstatning for tapet av sine slektninger. Det ufullstendige oppgjøret med de
ansvarlige for jødeforfølgelsene og deportasjonene er det også stort sett stille om.

Mor var ikke taus. I løpet av min oppvekst fortalte hun historiene jeg gjengir i boken.
Derfor trodde jeg i mange år at jeg visste alt om det som hadde skjedd. Men det var
mye hun ikke fortalte, og historiene manglet mange viktige detaljer. Det jeg har funnet ut,
gjengir jeg i boken.

Frem til min 60-årsdag i 2000 ville jeg se fremover og var uinteressert i den tragiske
og grusomme fortiden. Da fikk jeg et omfattende familietre i gave av mine døtre,
med navn, fødselsdatoer og fødesteder på utallige slektninger tilbake til midt på
1700-tallet. Gaven trigget min interesse og ønsket om å finne ut mer om forfedrene,
spesielt på morssiden.

Jeg har flere brev mor skrev fra Glasgow til foreldrene i Stockholm. I en gammel
koffert fant jeg også flere av mormors brev, noen almanakker og en sort notatbok,
som inneholder mormors detaljerte beskrivelser av familiens opplevelser høsten
1942, kladder til brev til familien i England, Irland og Amerika samt notater fra tiden
i Sverige og etter krigen.

Uten tanke på at det skulle bli bok, leste jeg mors brev grundig. Hun arbeidet ved det
norske konsulatet i Glasgow. I Riksarkivet gikk jeg igjennom konsulatets postjournaler
og all korrespondanse fra det tidsrommet som var aktuelt, og jeg fant spor etter mor.
Jeg fortsatte å grave etter dokumentasjon om mors og familiens liv i ulike arkiver i
Norge og i de landene familien hadde bodd. Jeg har besøkt Nasjonalbiblioteket utallige
ganger, vært i kontakt med flere som vet mye om emnene jeg skriver om og har kontakt
med fjerne slektninger bl.a. gjennom MyHeritage.

Jeg forsto etter hvert at mor hadde spilt en aktiv rolle i familiens og andres redning og
flukt til Sverige, og at dette var bemerkelsesverdig. Jeg forsto også at det var uvanlig
at kvinner fløy til Skottland i 1943 for å jobbe i Glasgow. Hvordan fikk hun tillatelse til å
fly når dette var forbeholdt veldig få? Hvordan fikk hun jobben på konsulatet?
Dette vet jeg fortsatt ikke.

På et tidspunkt ble det klart at mors historie har allmenn interesse og at
den måtte bli en bok. Jeg hadde også blitt oppmuntret av flere til å få historien utgitt.

På Riksarkivet fant jeg mye dokumentasjon på beslagleggelsen av familiens
leilighet og salget av deres eiendeler etter at de flyktet, bl.a. bo-mappen
«Harry Isidor og Josefs Mendels bo». Dokumentasjonen viser at det var norske
nazister som sto bak og at de ikke ble straffet for dette etter krigen.
Dette trigget spørsmålene, hva skjedde med eiendelenes deres og
hvem var involvert?

Mor og hennes foreldre var flyktninger eller migranter tre ganger i løpet av livet.
Måten vi behandler flyktninger som kommer til Europa i dag har paralleller til de
fleste lands politikk i mellomkrigstiden, inkludert den norske. Landene tok imot
veldig få jødiske flyktninger fra de nazi-dominerte landene. Dagens flyktninger
møter også stengte grenser, lever i flyktningeleirer og mangler det mest elementære.
Mange blir internert og deportert tilbake til en utrygg tilværelse, slik jødene ble i
mellomkrigstiden.

I juni 2022 var det et høyere antall flyktninger i verden enn noensinne. Over 100
millioner har flyktet fra fattigdom, forfølgelse, undertrykking og krig ifølge FNs
flyktningeorganisasjon, UNHCR.

Alle tidsvitnene under holocaust er snart borte. Vi som er etterkommere etter
holocaustofre med dokumentasjon og historier om forfølgelse, arrestasjoner,
deportasjon og folkemord under nazi-regimet, har ansvar for å fortelle om
dette til nye generasjoner. Fremveksten av høyreekstremisme, antisemittisme,
muslimhat og rasisme i Europa, inkludert i Norge, er skremmende.
Det er paralleller til utviklingen i Europa i mellomkrigstiden, hvor fordommer
og konspirasjonsteorier om jødene ble spredt, ikke bare av erklærte nazister,
men også enkelte politikere og nazivennlige aviser.

Fordommene og konspirasjonsteoriene er de samme i dag og omfatter både jøder og muslimer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du vil kanskje også like...