_SELVMORDSTALL

Selvmordstallene har ikke gått ned de siste 20 åra, til tross for handlingsplaner,
og økt kompetanse. Forskning forteller oss at selvmord skjer i hele samfunnet,
og en prosentandel har adresse i psykiatrien. Samfunnsmessige og de sosiale
forhold er hovedårsak til at raten ikke går ned.

I Norge åpnet et nasjonalt program for forebygging av selvmord i 1993, og ble nummer
to i verden etter Finland. Den første handlingsplanen mot selvmord kom to år senere.
I 2008 kom retningslinjene til forebygging av selvmord i psykisk helsevern, og i 2014
kom handlingsplanen mot selvmord og selvskading. I 2020 kom nullvisjonsplanen.

Enstemmig vedtak fra 2018 ber regjeringen legge fram handlingsplan for forebygging
av selvmord og selvskading, inkludert forebygging av selvmord blant pasienter innlagt
eller nylig utskrevet fra psykisk helsevern.
10.09 2019 holdt Leve et foredrag i Statens
Hus, ved Prof. Heidi Hjelmeland.
Hun beskrev ulike kulturelle kontekster innen sin forskning, om uheldige sammenkoblinger
med biokjemi (psykiske lid.) som forsatt holder liv i «mytene» til selvmordsadferden.
LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, ble etablert i 1999, frivillig organisasjon
med hovedformål å sikre sorgstøtte til etterlatte ved selvmord. 

LEVE og Unge LEVE deltok i regjeringens arbeid om ny nasjonal handlingsplan
for selvmordsforebygging i Norge. Selvmord må anerkjennes og prioriteres
som et stort samfunns- og folkehelseproblem.

Selv med ulike tiltak forblir selvmordsraten uendret i Norge mellom 1998 til 2018.
I samme periode skjedde en betydelig nedgang i Danmark, mens utviklingen i Norge og
Sverige har vært ganske lik. Vi har hatt 20 år med målrettede programmer for å redusere
selvmordsratene – tilsynelatende uten særlig nytte.

Manglende evaluering

Øivind Ekeberg var ansvarlig for å utarbeide det nasjonale programmet i 1993.
Handlingsplanen fra 1995, foreslo at tiltak skulle reduseres eller kuttes.
For eksempel ble det anbefalt regionale selvmordsforebyggende ressurssentre i
universitetsbyene med seks til ni ansatte. I REALITETEN ble det opprettet halvannen
stilling på hvert sted.

Dersom handlingsplaner skal være nyttige, må det være strukturert oppfølging og
evaluering av tiltakene, og internasjonale fagpersoner må delta. Den siste handlingsplan
fra 2014, tar ikke utgangspunkt i tidligere planer med evaluering av hva man burde gjøre
mer eller mindre av.

Kritikk
Flere har kritisert de selvmordsforebyggende tiltakene, og det ensidige fokuset på
biomedisinsk kunnskapssyn med særlig vekt på depresjon. Kritikerne mener det er
et tynt kunnskapsgrunnlag at minst 90 % av selvmordene, har en underliggende
psykisk lidelse. Synspunktet er diskutabelt. Vanlige lidelser ved selvmordsatferd
er affektive lidelser, personlighetsforstyrrelser og atferdsforstyrrelser som skyldes
bruk av psykoaktive stoffer.
Mange har også mer situasjonsbetingede tilstander, slik som akutt belastningslidelse,
som varer noen dager, eller tilpasningsforstyrrelse, som vanligvis går over i løpet av
seks måneder.

Det ble en mangedobling i forskrivningen av antidepressive legemidler i
Norden ble i årene 1995–2005. Det førte ikke til noen nedgang i selvmordsraten.

«Vi etterlyser sterkere oppmerksomhet mot kontekstuelle forhold. Miljø og forhold er avgjørende,
og kan utløse en akutt belastningslidelse, tilpasningsforstyrrelse eller andre reaktive tilstander.
De som ivaretar mennesker etter selvmordsforsøk, skal være oppmerksomhet på det kognitive,
psykodynamiske, familiære, relasjonelle og sosiale problemer. Mindre grad av fokusering
på biomedisinske og medikamentelle forhold, selv om det oftest er en integrert del av oppfølgingen.«

Skifte spor del 2