Maskering betyr å ta på en maske for å dekke over noe, skjule noe eller rett og slett tilpasse egen identitet for å passe inn, enten om det gjelder sosiale begivenheter, innad i familiestrukturen eller i andre samfunnsgitte arenaer.
«Vi lever enda i et samfunn fylt med skam og mye psykisk uhelse, hvor mange går bort fra egen identitet og kropp og presses inn i former som kun bidrar til mer skade gjennom å maskere. Maskere det som foregår på innsiden, ved å lage en urealistisk fremtoning av egen identitet, frakoblet det som virkelig er oss.» En usynlig maske som tar oss bort fra «her og nå» og former oss til den eller de vi omgås med. Det er enda sånn at samfunnet og kulturen vi lever i ikke har stort nok rom for den enkelte. At det å tørre å stå opp for seg selv når ting er vanskelig enda er tabu i mange samfunnsarenaer. At det å be om hjelp fortsatt kan anses som svakhet, og at det å ha en psykisk lidelse eller utfordring gjør deg mindre verdt.
Vi lever etter et normaliseringsprinsipp hvor svært få egentlig passer inn. Hvor det er gitt spesifikke føringer for livsførsel, atferd og forventninger til arbeidsliv og kompetanse, hvor den enkeltes utrykk ikke får komme til syne. Når vi blir syke av ulike årsaker trenger vi først og fremst hjelp. Vi trenger støtte, annerkjennelse, noen som ser og lytter og mest av alt trenger vi å få la masken falle. Vi trenger noen som hjelper oss med å lytte innover, inn i egen kropp og psyke, noen som kan romme hele oss og våre utfordringer i et trygt rom hvor åpenhet, tilstedeværelse, tillit og aksept er følgesvenner på veien.
Alt for ofte skjer det motsatte, vi blir møtt «ovenfra og ned», gitt en rekke løsninger, tvunget inn i yttligere rammer som øker press og prestasjon, når alt vi trenger er å få la masken slippe. Falle til gulvet i tusen knas. Vi trenger å gå i oppløsning for å bli i stand til å plukke opp bitene av oss selv i trygge og profesjonelle rammer. Etter enhver krise kommer læring og vekst om vi gir rom for det.
Det å maskere eget følelsesliv og presse seg når man er nede for telling gjør bare endamer skade. Sykemeldingen blir lengre, selvtilliten om det er mulig blir enda mer svekket, angsten får større grobunn og lidelsen øker i utrykk. Følelsen av å ha mislykkes vokser. Hvorfor er det så viktig for oss å passe inn, følge strømmen og bli akseptert? Jo, fordi vi er mennesker. Fordi vi er flokkdyr. Vi trenger tilhørighet, annerkjennelse og det å være en del av noe. Vi trenger å kjenne på egen identitet. Vi er ikke skapt for å vandre på jorden i ensomhet. Men kan det finnes unntak, kan vi passe inn ved å våge å være oss selv? Tørre og gi rom for det som er vanskelig? Tørre å dele om det som er sårbart og på den måten kjenne tilhørighet og felleskap? Gi sorgen og smerten et ansikt, gi rom for det som bor på innsiden og vil ut.
«Åpenhet fjerner isolasjon og skam, hvis vi lar maskene falle, de som dekker over vårt sanne liv. Lag på lag av masker skjuler sannheten om hvordan vi virkelig har det» det beveger oss vekk fra realismen, men også hverandre… -sitat Tone Berg
