Nullvisjon

AKUTT BEHOV for nytenkning – innen selvmordsforebygging

Forfatter: Eli Wæhre -publisert: 8. mars 2020, kl. 14:47

Sent 2018 ble Helse og Sosialpolitisk forum i Rødt Trondheim etablert, og temaet
selvmordsforebygging dukket opp veldig fort. Noen hadde mistet nære ved selvmord,
mens andre er tett på problemstillingen i sin kliniske hverdag. Temaet er alvorlig og
fortjener vår største oppmerksomhet.

Vi spør oss om årsak til selvmord og hvilke tiltak og forebygging som finnes?  Svarene vi får er uventet og med
sterkere samfunnspolitisk aspekt enn forventet. I Trondheim har vi et høyt kvalifisert fagmiljø som har forsket
på temaet i flere tiår, og vi inviterte Heidi Hjelmeland som er professor ved Institutt for psykisk helse ved
NTNU til et møte med oss.
Hun har forsket på temaet i 30 år og har utfordret fagmiljøet og forskerne som ikke har kommet nærmere svar på
sammenhenger, men heller er med på å dekke over, ved å reprodusere forskningsresultat som ikke fører til nye
funn/resultat. 

Hjelmeland viser til at antall selvmord er uendret de siste 10-15 åra og retningslinjene
for tiltak og behandling mangler dokumentasjon. Bak tallene skjuler det seg et komplisert
bilde som viser at det er nødvendig å ta i betraktning hele livsløpet og levekåra den enkelte har.
Dagens holdning er dominert av et menneskesyn hvor man har en biomedisinsk forståelse av
selvmord, og hvor selvmordet sees på som en lineær konsekvens av risikofaktorer. Noe som har ført
til den praksis vi har i dag med kvantitering og kartlegging av forhold vi antar er risikofaktorer.
En tilnærming som er krevende både for behandler og pasient, og gjør at vi mister blikket for
pasientens egenart og historie.

Hva sier helsepersonell som behandler suicidale? NRK’s serie i høst om selvmord, sa flere psykologer tydelig fra.
Dokumentasjon og rapportering i psykisk helsevern sluker for mange ressurser og tid, og går utover kommunikasjon
med pasienter som er i en desperat situasjon. Dokumentene skrives for å tilfredsstille tilsynsmyndighetene, for å «frikjenne»
systemet og seg selv for ansvar, selv om de vet at arbeidet med kartlegging ikke kan forutsi noe som helst. På denne måten
er vi med å drive fram en praksis med uhensiktsmessig håndtering av pasienter og en redsel blant helsepersonell for å gjøre
feil og bli stilt til ansvar for selvmord.

Denne artikkelen referer til pasienter og behandlere, men er selvmord forårsaket av psykisk lidelse? De fleste
som er døde på grunn av selvmord, har ikke vært i kontakt med psykisk helsevern. Trolig er det andre perspektiv
og sammenhenger som er viktigere enn psykisk lidelse og som er nødvendig å vite om for å forebygge selvmord. 

Helseminister Bent Høies fokus på selvmordsarbeidet var å lete blant mulige lovbrudd i helsevesenet for å finne 
årsaken. Han representerte et syn på samfunnet hvor alt kan sorteres, kontrolleres og kvantiteteres, en holdning som
sannsynligvis er medvirkende til at forskning og forebygging av selvmord er kommet altfor kort. Det trengs tro på en
modell som ikke teller risikofaktorer og enkle årsakssammenhenger. Ingen mennesker er like, ingen symptomer er sikre
og sykdomsforløp kan være forskjellige. Selv om mennesket ofte er i sitt innerste alene, kan man i møte mennesker med
fortvilte og suicidale tanker, finne gode tilnærminger i samtalen. Som kan øke forståelsen av budskapet og meningen
som ligger til grunn for å forebygge selvmord.

Det krever tid og omsorg og kunnskap hos behandlere og hos oss som medmennesker.
Rammen må legges som en nasjonal føring og bli pedagogisk innført på alle krevende nivå.